Når hørte du munnharpe første gang?

Det tror jeg faktisk var Veronika Søum som spilte på en ungdomskonsert på Høgheim i Lyngdal. Det tror jeg er første minne jeg har av slåttespill og munnharpe som jeg har tenkt over. Jeg kan ikke huske årstallet, men det må ha vært 20 år siden.

Hvordan begynte du å spille?

Da gikk det noen år, så var det etter at jeg ble i lag med kjerringa mi at jeg fant ei østerriksk billigharpe, sånn 25-kroners harpe, i barndomshjemmet hennes. Jeg fikk lyd i den med en gang, og da ble jeg bare helt hekta. Jeg spilte døgnet rundt omtrent i to år etterpå. På den tida hadde jeg litt forskjellige jobber, blant annet jobba jeg i en barnehage. Det var ideelt for da kunne jeg bare sitte på sandkassekanten og spille, også hadde jeg kontroll på ungene rundt.

Jeg fikk lånt meg litt bedre harper etter hvert. I starten hørte jeg mye på plata til Svein Westad, Munnharpas verden. I 2005 eller rundt der var jeg på et kurs med Jon Elling Buen Garnås og Ole Bjørn Skoe på Telemarkfestivalen. Da skjønte jeg etter hvert teknikken, og da åpna det seg en ny verden, så var det bare å øve etter det. Når du får helt dilla går det litt av seg selv. Du blir liksom aldri ferdig.

Hva liker du å spille?

Jeg har en forkjærlighet for setesdalsspillet selvfølgelig, det er jo det det er mest av også, men jeg synes den grooven i setesdalsgangaren er veldig tøff. Jeg har etter hvert begynt å overføre slåtter for å ha litt større repertoar, også fra dalen her. Det er jo ikke utømmelige kilder å ta av når det gjelder munnharpeopptak, men du kan spille de fleste melodier du har i huet.

Når spiller du?

I oppstarten gikk jeg alltid med munnharpa i lomma. Jeg synes synd på kjerringa, for det var stort sett alltid en ljom av munnharpe til enhver tid. Hun var tålmodig. Jeg driver som bonde, og da kan jeg ha litt god tid midt på dagen der jeg kan sette meg ned og spille. Jeg bruker ofte lang tid på å få inn en slått. Jeg kan prøve noen tak, så må jeg legge den bort og så kommer den att. Det er ofte en prosess som kan ta lang tid. Jeg synes det er vanskelig å bare sette meg ned for å lære meg en slått, den må ofte modnes litt.

Hva tenker du på når du spiller?

Minst mulig tror jeg. Det er en fin avkobling, når du kommer inn i musikken er det bare det som er greia. Det er veldig bra avkobling for huet, da trenger en ikke tenke på så mye.

Hva er en god slått for deg?

Jeg synes ofte den grooven, rytmen, er viktig. Det er noen slåtter som bare har en melodi som fenger veldig og som gir en god følelse, uten at jeg kan forklare hva det er.

Hvordan ble Stålslått til?

Jeg hadde tenkt på å lage en innspilling lenge, og tok blant annet kontakt med Talik og Motvind records med Hans Kjorstad. Så ble det Hans som tok tak i det. Han sendte søknader og fikk det i gang, jeg kom ikke steget videre aleine. Vi innleda et samarbeid der jeg spilte inn en del demoer, og han kom med forslag til hva han ville ha med. Jeg hadde vel drøyt 20 slåtter på det tidspunktet, og så plukka vi det ned til 12 på plata. Det er satt sammen for variasjonens skyld, så det er både springar og gangar og forskjellige tradisjoner.

Hvordan har det vært å vinne Landskappleiken så mange ganger?

Det har vært veldig moro det. Jeg synes jo det er moro å vinne, men jeg synes det er best når jeg trives og får det til på scenen. Det er best å gå av scenen og være fornøyd. Konkurransen er en morsom greie, men det handler mer om det å gi der og da. Når du klarer å senke skuldrene og kose deg på scenen, det er det beste.

Du holder på med kveding også?

Det er mest seint på kvelden og til husbruk. Det var for så vidt der det starta. Søstera mi, Åshild Wetterhus, kveder, og det var sånn jeg lærte litt og kom inn i folkemusikkmiljøet. Jeg spiller også gitar og bass i et coverband som heter Nore Kraftwerk. Jeg spilte gitar i ungdommen, men hadde ikke spilt på mange år, så nå må jeg ta opp igjen gamle kunster.

Har du mange munnharper?

Jeg har ikke telt hvor mange jeg har, men jeg har stort sett alle tonearter fra høy til lav D. Jeg har ei høy D-harpe som Ole Bjørn Skoe har laga som er veldig hellig. Det var han jeg kjøpte min første munnharpe av, og den er fortsatt i live. Ellers har det lett for at fjæra ryker, og det er et stort nederlag når det skjer med gromharpa. Du får sjelden akkurat samme lyden igjen. 

Jeg har blitt veldig sær på lyd og instrumentet etter hvert. Du får aldri den ultimate munnharpelyden, føler jeg, den skulle gjerne vært litt skarpere. Jeg blir helt kronisk opptatt av den lyden. Det var derfor jeg ikke klarte å smi selv heller, jeg ble bare sittende og justere og justere, og ble aldri ferdig. Jeg skulle gjerne hatt ei munnharpe med rein tone, men med en vreng. Det er absolutt gode harper, det er ikke det, men jeg er alltid på jakt etter en litt annen lyd. Ei lys harpe synes jeg er best når den har en klar tone, mens ei dyp fiss-harpe kan være kul når den har en vreng i lyden.

Hva er det beste med munnharpe?

Det er først og fremst lyden jeg er fascinert av, og at det går an å lage musikk av det og, et så lite instrument. Det er musikken du får ut av harpa som fenger meg veldig.