Når hørte du munnharpe første gang?

Jeg tror det må ha vært tidlig på 70-tallet da jeg fikk ei munnharpe av mor og far. Da lærte jeg meg «Kjerringa med staven», på et vis. Jeg vet ikke om andre hørte at det var den jeg spilte, men jeg hørte det selv i alle fall. Det var mitt første møte med munnharpa. Jeg tror ikke jeg hadde noe bevisst forhold til den før.

Jeg brukte munnharpe littegrann fram til tidlig ungdom, men så forsvant det instrumentet og forsåvidt interessen også. Etter det gikk det veldig mange år, helt til jeg flytta til Setesdal i 1986. Jeg har alltid hatt en viss interesse for folkemusikk- og den norske visesangtradisjonen. Men da jeg kom til Setesdal ble det en boost i forhold til folkemusikkinteressen generelt. Og så kom den berømte kassetten «Luftslaget» til Bjørgulv Straume rundt 1990. Da var vi mange som ble frelst, og jeg fikk tak i ei munnharpe og begynte å spille.

Hva spiller du?

Jeg har ikke noe veldig stort repertoar, så jeg spiller det jeg kan. Det er mest setesdalsmusikk, gangarer fra Setesdal, men også lokal musikk hentet fra Agder, som reinlendere og den type ting. Jeg er ingen stor spellemann, det er smed jeg driver som. 

Hva er en god slått for deg?

For meg er en god slått en slått som har en del karakteristikker i seg som gjør at den ikke bare blir summing. Det er noen slåtter som blir nesten som en bigård, og det er greit det, men slåtter som har et tema som fester seg hos meg, det er en god slått.

Hvordan begynte du å smi munnharper?

Jeg flytta til Bykle i 1986. Jeg hadde tre jobbtilbud, det var gode tider for ingeniører den gang, og så havnet jeg i Bykle, for der ville Folke Nesland bli min kollega. Vi hadde truffet hverandre før og begge likte å smi knivblad. Jeg visste at han hadde smie, så jeg valgte Bykle på grunn av Folke Nesland og smia, og det miljøet jeg visste jeg ville komme inn i der.

Folke og jeg begynte å smi nokså umiddelbart i hans smie, og holdt på med det til jeg flytta derfra i 1994. Da kassetten til Bjørgulv Straume kom, var det ikke så lenge før vi bestemte oss for å prøve å lage munnharpe. I 1991 lagde vi de første munnharpene. Jeg ble pappa i 1991, så jeg hadde litt begrensa tid til å holde på med sånne ting, men Folke sto på og hadde en langt raskere utviklingen em jeg hadde. Så han ble raskt god, og jeg hadde gleden av å følge med på det han gjorde. Jeg var med og laga en del, men det var han som var pådriveren og motoren.

Hvordan fant du formen din?

Hmm, det var vært en utvikling. Jeg lager ikke harper nå slik jeg gjorde da. Du begynner et sted og så tror jeg bare at ideene tar en videre, så får du noen ideer og følger du dem. I starten ble harpene som de ble, det var mer enn nok å få laga dem. Så ble jeg mer bevisst med tanke på form, og nå ser jeg at det har vært flere trinn i den utviklinga. Foreløpig har jeg stoppa. Jeg er der jeg er nå, og har ingen planer om å ta det videre for øyeblikket. Men det kan jo hende jeg gjør.

Når veit du om ei munnharpe er god?

Det hører jeg i grunnen med en gang, om den er god eller ikke. Jeg blir nesten alltid skuffa når jeg monterer ei harpe etter at jeg er ferdig med den. Den svarer ikke bestandig til forventningene, og da må jeg jobbe med den en time eller to, eller kanskje legge den fra meg noen dager og ta den fram igjen. Av og til kan jeg ikke se hva som er galt, jeg har ikke så godt syn og bruker luper for å se hva det kan være, men det er ikke alltid jeg finner ut av det. Da må jeg prøve meg fram, prøve å bøye, bende, lirke, klemme og masse rare ting. Jeg kan sitte en time eller to og så blir den ikke bedre, og så blir den littegrann bedre og så blir den dårligere igjen. Jeg kan legge den fra meg, ta den fram igjen og så plutselig satt den; da er jeg fornøyd. Men ei 100 prosents harpe, det er det ikke alltid jeg får. Av og til må jeg stoppe på 95,7 prosent. 

Det varierer hvor mye tid jeg bruker, men det er 10 til 15 timer på ei harpe. Det er ikke så mye grovarbeid, men jeg bruker veldig mye tid på polering, altså den siste finishen Også kan det gå med en del tid til å sitte og fikle for å hente ut den siste lyden.

Hvor mange munnharper lager du i løpet av et år?

Det er ikke veldig mange, det er sånn fem-seks stykker i løpet av året. I tillegg er det skrinet, og det bruker jeg like mye tid på som ei munnharpe. Arbeidet med skrinet synes jeg er fascinerende, og at det blir en variasjon i arbeidet også, det er glede i begge deler.

Hvordan det å lære bort kunsten å smi munnharper?

Det har jeg gjort i veldig mange år. Jeg har holdt kurs for unge studenter gjennom Hjerleid handverksskole. Jeg har kurs under Musikkhelga på Gjøvik og frilanskurs. Folk er på et veldig forskjellig nivå, alt fra de som ikke har tatt i en hammer før, og det nesten er vondt å se på når de slår, til de som er kjempegode og bedre smeder enn meg selv. Da handler det egentlig bare om å ta den siste biten med å lage et instrument ut av det det med, for det er det ikke så mange som kan. Men å lage metallet er det en del som mestrer veldig godt. 

Jeg har lært at jeg ikke kan ha veldig mange elever, for det er en nokså krevende prosess og man må regne med at det er forskjellige nivå. Det fascinerende er at deltakerne er av begge kjønn i alle aldre, nokså jevnt fordelt. Det er nok mest menn, men forbausende mange damer. 

På et av de siste kursene jeg hadde så var det den yngste jenta som leverte det beste resultatet, hun var mest nøyaktig. Noen har det lille ekstra, og det hadde hun, med en veldig presisjon, sans for detaljer og blikket for det. Og så er det noen som ikke ser det i det hele tatt. Noen får ei fin harpe, noen får ei ålreit harpe, og så er fleste fornøyde egentlig, for å si det sånn.

Hva tenker du om det norske munnharpemiljøet?

Det er et trofast miljø, og ikke mange detter av hvert år. De som melder seg inn blir værende. Jeg synes vi har fått til et veldig bra miljø. Det er noen som er mer aktive enn andre, naturligvis, men heldigvis har vi en god flokk som kommer på festivaler, ikke nødvendigvis de samme hvert år, men det er en kjernegruppe som kommer hvert år, og så er det en periferi som veksler på. Det er bra engasjement og et bra nivå når det kommer til spilling. Og det er spredt, vi har medlemmer helt nord i Norge. Vi kunne godt hatt litt sterkere representasjon i de nordligste fylkene, men vi er representert over hele landet, og det er veldig bra. Jeg ser lyst på framtida.

Hva tenker du om smiinga?

Jeg vet ikke hvor mange mennesker jeg har hatt på kurs, men det er nok ikke mange av de som kommer til å bli produserende munnharpesmeder. Men jeg vet heller ikke hva de unge finner på om ti, tjue, tretti år – da kan det godt hende at de får tid, anledning og lyst til å ta det opp igjen. De har fått et grunnlag og en basiskunnskap, og da er det relativt greit å gå videre så lenge det er folk å spørre i miljøet. Så jeg er ikke veldig bekymret for det. 

Jeg er veldig glad for den jobben Annbjørg Lien har gjort med verdensarvprosjektet i Setesdal, med å få studenter til Folke for å videreføre smiing i setesdalstradisjonen. Det er veldig fint hvis de kjerneområdene i Norge kan få en lokal stamme som holder det gående i kraft av seg sjøl. Jeg har troa på at Setesdal kommer til å være selvhjulpen med smeder, og at det er folk som kommer til å ta den arven videre. Det er ikke veldig mange områder med sterke smitradisjoner rundt om i landet, først og fremst Setesdal og Telemark, og begge steder er det folk som ivaretar arven. Likevel kan vi ikke slappe av helt. 

Hva er det beste med munnharpe?

Det må være miljøet, men det er også noe med naturtonene og noe magisk med det instrumentet for meg. Lyden, det er noe magi i den. Jeg tror det er naturtoner og stemningen som instrumentet skaper, som jeg synes er flott. 

Hva betyr munnharpe for deg?

Det er ingen tvil om at det har vært en viktig del av mitt liv de siste 30 årene. Og en del av min identitet. For meg har munnharpa betydd mye. Den har brakt meg mange plasser rundt om i landet, har gjort at jeg har møtt veldig mange forskjellige mennesker, og fått en enda mer inngående kunnskap om folkemusikk. Det har jeg mye glede av.