Når hørte du munnharpe for første gang?

Alle første gang var sikkert sånn som de fleste andre, det vil si på Ivo Caprino-filmer som «Syvende far i huset». Det er et instrument jeg har hatt med meg fra barndommen, uten å ha noe forhold til helt hva det er eller kunnskap om folkemusikk eller norske slåttetradisjoner.

Hvordan begynte du å spille selv? 

Jeg ville si at det var rimelig tilfeldig. Jeg søkte på «Pillarguri» på Youtube, og da kom det opp en del folkemusikkinnslag og slåtter som hadde det navnet. Neste spor i køa var Bjørgulv Straumes «Fanitullen». Det var det sånt driv i, at jeg tenkte at hvis dette er norsk folkemusikk må jeg få utforsket musikksjangeren nærmere.

Broren min fikk med seg at jeg hadde begynt å høre på sånn musikk, så han kjøpte ei enkel munnharpe til meg til bursdagen, og det syntes flere var skikkelig artig. Han er en kar som liker kvalitet, og ville kjøpe ei håndsmidd munnharpe. Da sa jeg at han burde kjøpe to. Og det gjorde han, og da kom det to munnharper fra Bjørgulv Straume. 

Vi måtte jo lære oss dette, og å finne ut av det på egen hånd hadde vi ikke særlig tro på. Så vi sjekka ut hvor det var kurs eller om noen kunne holde kurs. Da tok jeg kontakt med Norsk munnharpeforum etter et søk på nettet. Jeg ble henvist til munnharpefestivalen der det ble holdt kurs, men det var ikke helt det jeg hadde tenkt, jeg ville ha det lokalt. Da fikk jeg vite at Daniel Due-Tønnessen hadde postadresse Molde. Deretter tok jeg kontakt med Romsdalsmuseet og spurte om de var interesserte i å holde et kurs i munnharpespill, og de var virkelig entusiastiske. Hvis jeg ikke husker feil ble det holdt kurs i januar 2019. Det var skikkelig artig. Vi hadde ti plasser, og det kom elleve personer og rimelig lik fordeling mellom menn og kvinnfolk. Vi måtte ha et kurs til, og rundt mars samme år hyra vi inn Bernhard Folkestad. Da var vi i hvert fall sju, og flere i den gjengen spiller fortsatt. Vi møtes rimelig regelmessig til spillekvelder hos hverandre.

Broren min var på det første kurset, men datt av etter det. Så det ble bare jeg av oss to som fortsatte. Å ha noe som har blitt etablert i regionen er motiverende for å satse videre. Jeg har nylig meldt meg inn i Romsdal spelemannslag, der har jeg spilt munnharpe og fått presentert slåtter på fele som kan passe på munnharpe.

Hva liker du å spille? 

Egentlig det meste av slåttetradisjoner. Det går en del i setesdalsgangare da, men jeg har stor sans for tradisjonen i Hallingdalen og Valdres og. Jeg liker godt slåttene fra Gudbrandsdalen, og Romsdalen har mange fine slåtter som egner seg på munnharpe. Så det er viktig for meg å prøve å etablere en god kunnskap om den tradisjonen.

Hvordan velger du slåtter? 

Det blir ofte litt fokus på om slåtten har et godt driv og en melodi jeg liker. I tillegg synes jeg det er viktig å prøve seg på slåtter som er teknisk krevende, slik at jeg kan utvikle ferdighetene mine på instrumentet.

Hva tenker du på når du spiller? 

Ja, si det. Det er kanskje minst mulig. Det er å flyte i ett med slåtten, prøve å blokkere ut alt det hverdagslige. Og prøve å finne den stemninga og gleden med å spille munnharpe.

Når spiller du? 

Stort sett litt utpå kvelden. Jeg har ikke noe eget rom å spille på, så jeg må bare snike meg inn på soverommet og trampe litt ekstra, uten at jeg forstyrrer de i familien som ser på tv.

Hva tenker du om det norske munnharpemiljøet?

Jeg synes det er innmari positivt. Her er det mange trivelige folk og mye entusiasme. Og selvfølgelig mange man kan beundre for ferdighetene sine. Det er i hvert fall et godt miljø.

Hva er det beste med munnharpe? 

Det gir meg en innmari god mestringsfølelse og glede når jeg greier å mestre en slått skikkelig. Det er jo også et instrument som ikke alle vet hva er, og langt færre kan spille på. Du føler at du tilhører noe eksklusivt med å faktisk mestre det instrumentet. Og det tror jeg kanskje ikke alle føler på om du spiller gitar eller fele.

Hva betyr munnharpe for deg? 

Det betyr faktisk veldig mye. Litt av det, med den mestringsfølelsen, og at du føler at du tilhører noe eksklusivt og unikt. Det betyr veldig mye. Det er identitetsskapende at du ikke bare kan spille munnharpe, men er rimelig god på det også. Folk er nysgjerrig på hva det er og undrende til et instrument som de sjeldent hører om, og så dukker det plutselig opp en fra en fra et område som ikke har det som stor tradisjon i nyere tid.